Åpningstider sesongen 2025
Fredag, Lørdag og Søndag fra 24. mai - 15. september - kl 11-17
Caféen er åpen begge dager til kl 21:00 (Åpen til kl 23:00 når det er konserter)
Se cafeens eget program for konserter og underholdning
Søndager fra 24. mai - 15. september - kl 11-17
(Enkel servering på terrassen, i hagen og i museet)
Forord-
Lokal kunnskap med nasjonal verdi
Lokale ressurspersoner har samlet inn kunnskap om Eikersamfunnet på 1700-tallet. Også andre fagmiljøer på emnet glass, har samlet og skrevet ned informasjon om glassverket, deres leverandører og råvarene som ble brukt i produksjonen.
Dette omfattende arbeidet har sikret Randi Gaustad sitt ønske om å presentere utstillingen i et kulturhistorisk perspektiv.
Randi Gaustad er utdannet design- og kunsthistoriker, og tidligere konservator ved Nasjonalmuseet. Gaustad var også kurator for glassutstillingen ved Vestfossen kunstlaboratorium i 2023.
Utstillingen er dermed i de aller beste hender.
Nøstetangen glassverk 1741-1777
- et industrieventyr i Hokksund
Nøstetangen Glassverk (1741–1777) var et norsk industrieventyr i Hokksund, hvor noen av Europas fineste vinglass og lysekroner ble produsert på 1700-tallet. Initiert av Det norske Kompani under merkantilismens tidsalder, utnyttet glassverket Norges rike naturressurser, som brensel, kvarts og vannkraft. Eksperter fra Tyskland ble hentet inn, og produksjonen av eksklusive drikkeglass og pokaler tok form. Noen av de vakreste eksemplarene ble sendt til kongen i København, hvor de fremdeles finnes på Rosenborg og Christiansborg slott. Dette var starten på en ny norsk industriell æra.
Hvor kom råvarene fra?
På Nøstetangen glassverk ble det fra 1755 laget to
typer glassmasse; krystall og såkalt tysk glass.
Hovedingrediensene i begge typene er kvartssand,
pottaske, litt kalk, og for krystall også litt bly.
Ved meget høy temperatur ble ingrediensene smeltet
sammen til en seigtflytende masse.
Kvartssanden i norske vassdrag var ikke ren nok for
fremstilling av krystall. Det norske Kompani inngikk
derfor en avtale med eieren av Solberg gård, ca. 5 km
fra Hokksund, om å starte kvartsbrudd på hans
eiendom. Kvartsen ble deretter knust og brent og levert
i tønner til Nøstetangen. Pottaske ble innkokt til lut av
brent bjørkeved og ble delvis fremstilt på Nøstetangen,
men også innkjøpt fra Minne og Tønsberg
pottaskekokerier.
Stenberg gård var en av leverandørene av kalkstein.
Store mengder brensel var nødvendig for å smelte
kvartssanden. Veden ble levert av 25 gårder, innenfor
en radius av 5 km fra Hokksund, samt noe fra Modum
og Ringerike.
Hyttereglement for nøstetangen 1753
De gamle norske glassverkene hadde sin egen jurisdiksjon, kjent som hytteretten, som kunne straffe ansatte for regelbrudd. Strenge regler sørget for disiplin og orden i produksjonen. Forsømmelse av vedforsyning, forsentkomming og krangling medførte bøter, ofte til fordel for de fattige. Beruselse på jobb kostet én riksdaler, mens ulovlig salg av glass kunne føre til rettslig forfølgelse. Arbeidere måtte også be om tillatelse for å huse fremmede eller forlate glasshytta. Gratis brensel var en fordel, men misbruk ble straffet. Selv uforsiktig bruk av ild kunne gi bot, noe som understreker hvor strengt samfunnet var regulert.
Glassblåserens viktigste utstyr og verktøy
Glassblåserpipen, oppfunnet av romerne for 2000 år siden, er fortsatt glassblåserens viktigste verktøy. Den hule stålrøren brukes til å blåse luft inn i den varme glassmassen. Klyper i ulike størrelser former og dekorerer glasset, mens skopen hjelper med avkjøling. For å sikre ensartet form blåses glasset ned i former av tre, jern eller leire. Glassarbeiderstolen fungerer som et lite verksted, der glassblåseren ruller pipen for å holde glasset i jevn bevegelse. Smelteovnene, opprinnelig vedfyrte på 1700-tallet, gikk senere over til trekull og torv, mens dagens ovner drives av elektrisitet eller gass.
Eneveldskongene
Under eneveldet ble Danmark-Norge styrt fra København, med embetsmenn som kongens representanter i lokalsamfunnene. På Eiker var lensmannen den eneste lokale representanten, mens fogden og sorenskriveren hadde tilsyn fra henholdsvis Lier og Modum.
Christian 6. (1730–1746) tok sin kongegjerning alvorlig og innførte flere reformer, blant annet opprettelsen av Det norske Kompani i 1739, som førte til etableringen av Nøstetangen glassverk. Hans sønn, Frederik 5. (1746–1766), kjent som "glasskongen", mottok flere praktfulle pokaler fra verket og besøkte Eiker i 1749. Christian 7. (1766–1808), som led av psykisk sykdom, var konge i navn, mens ulike regenter styrte riket. Glass fra Nøstetangen ble fortsatt produsert og finnes i dag i Det kongelige Sølvkammer i København.
Caspar Herman Von Storm
(1718 - 1777)
Da major Caspar Herman von Storm ble direktør for Nøstetangen glassverk i 1753, startet en ny og ambisiøs periode. Han ville bygge en nasjonal glassindustri og grunnla glassverk i Hurdal, Biri og Hadeland. Storm opprettet også glassmagasiner i København, Christiania og Drammen, samt et nytt lønnssystem inspirert av tysk praksis.
Storm var en ivrig frimurer og fulgte glassverkene tett gjennom omfattende korrespondanse, som i dag finnes i Riksarkivet. I 1754 sendte han Morten Wærn til England for å drive industrispionasje. Wærn skaffet verdifulle oppskrifter på blykrystall, og Nøstetangen klarte dermed å produsere sitt eget, av høy kvalitet.
Lysekroner
Lysekroner av glass var svært populære i Europa og blant velstående nordmenn. Selv om få er bevart, tyder mye på at de var et viktig produkt fra Nøstetangen. Delene ble solgt separat, slik at kundene kunne sette dem sammen etter eget ønske.
I motsetning til europeiske lysekroner ble de norske dekorert med blåste eller støpte elementer, ofte i mørk blått eller dypt lilla glass, i stedet for slipte prismer. De tre praktfulle lysekronene i Kongsberg kirke, laget under Köhlers ledelse (1760–1766), er spesielt unike og ble først hengt opp i 1771 etter en betalingsuenighet.
Glassblåsere
Industrispionen Morten Wærn lurte til seg oppskriften på engelsk blykrystall. Like viktig var det at han klarte å verve engelske fagarbeidere til Norge, noe som var strengt forbudt, ifølge engelsk lovgivning.
Sommeren 1755 kom mester- blåseren James Keith til Nøstetangen. Det fikk avgjørende betydning for glassproduksjonen. Før han kom, var glassenes fasong i stor grad preget av tysk glasstradisjon.
Det var Keiths fortjeneste at det ble lagt større vekt på såkalt hyttearbeid, det vil si dekorasjoner på glass som utføres mens glasset ennå er varmt og formbart.
Det kunne være glasstråder som ble lagt i vaffelmønster rundt klokkens nedre det, fliker av glasstråder på lokk og fotplate, kalt løv eller staselige lokkeknapper i form av en kro- ne. Sist, men ikke minst gjaldt det de slanke vinglassene med luft- eller emaljespiraler i stetten.
Keith innførte engelsk glass- tradisjon på Nøstetangen. Det var denne, i kombinasjon med de tyske tradisjonene, som skapte den spesielle Nøste- tangenstilen.
Da Nøstetangen ble nedlagt flyttet Keith med de andre glassarbeiderne til Hurdal glassverk hvor han arbeidet til han ble pensjonert i 1779.
Gravering og gravører
Gravering ble utført med en kobbertrinse drevet av pedal eller vannkraft. Glass ble presset mot hjulet for å forme mønstre, mens sliping brukte bredere hjul for fasetter.
Den tyske gravøren Heinrich Gottlieb Köhler kom til Hokksund i 1756 etter misligholdt lån fra kong Frederik 5. Han ble kunstnerisk leder på Nøstetangen og gikk fra kongelige motiver til å gravere hus, skip og næringsliv for borgerskapet. Han forlot verket rundt 1770 og fortsatte i Christiania før han returnerte til København. Hans elev Villas Vinter jobbet på Nøstetangen fra 1754 og tok over graveringen fra 1767. Han forlot verket tidlig på 1770-tallet og jobbet i Drammen. Johann Albrecht Becker kom fra Sachsen i 1767 og startet senere verksted i Drammen. Han og hans sønner stod for mye av graveringen på norske vinglass, ofte med initialer i rokokkostil til bryllup og forlovelser.
Avvikling på Nøstetangen
Da Storm sluttet som glassverksdirektør i 1766, fulgte en tid med stadig skiftende direktører og store vanskeligheter for glassverkene. Problemet med å skaffe tilstrekkelig brensel til Nøstetangen, ble stadig større. Helt fra begynnelsen hadde det vært konkurranse med sølvgruvene på Kongsberg om trevirke.
For å avlaste driften på Nøstetangen ble det i 1769 reiste en ny hvittglass-hytte i Hurdal. Nøstetangen ble dermed gradvis nedbygget og stengt for godt i 1777. De fleste glassverks-arbeiderne ble overført til Hurdal og med dem, mange av Nøstetangens modeller av både vinglass og karafler.
Det finnes ingen illustrert katalog over Hurdal-produksjonen, bare prislister. Av disse går det fram at mange av de gamle Nøstetangen-modellene var i produksjon i mange år, i tillegg til et uttall nye modeller. Det betyr at man er på usikker grunn når det gjelder å bestemme hva som er laget på Nøstetangen og hva som er laget på Hurdal Glassverk.
I 1807 ble driften av de offentlige glassverkene overtatt av et konsortium, ledet av Caspar Kauffeldt. Han flyttet krystall- og hvittglassproduksjonen fra Hurdal til Gjøvik. Dermed ble Gjøvik glassverk fra 1809 den eneste produsenten av drikkeglass og karafler i Norge. Også på Gjøvik glassverk ble det produsert noen få modeller fra de tidligere glassverkene, i tillegg til nye.
Fordi historien om de tre før-industrielle glassverkene i Norge er så tett vevet sammen, er det i denne utstillingen om Nøstetangen glassverk, også tatt med noen karakteristiske arbeider fra glassverkene i Hurdal og Gjøvik.
Herskapelig måltid
Veggene er fotografisk gjengivelse av E.G.Tunmarcks veggtapeter på Fossesholm herregård. Lysekrone, kopi av kronen som
henger på Fossesholm, ble laget av glassblåseren Vaclav Stepanek fra Tsjekkia i samarbeid med Nøstetangen glass.
Vinglass, Desert Crystal, med initialere i kronet kartusj.
Gravert av Johann Becker.
Karafler, Gersdorfs formede Caraffer.
Eddik-kanne, saltkar, smørkopp,
Presenter tallerken, alt fra Nøstetangen.
Tallerkener, kinesisk eksportporselen (Qianlong 1736-95).
Bestikk: Sølvskje, kniv og gaffel i metall med skaft i ben. På 1700-tallet var det ikke vanlig med gaffel og kniv i sølv.
Weyses katalog
Caspar Hermann von Storms moderne salgsmetoder gir oss god innsikt i produksjonen på Nøstetangen og Aas glassverk fra 1763 til 1770-årene.
I 1763 fikk han utgitt en illustrert priskatalog, tegnet av den danske stempelstikkeren Ib Olufsen Weyse. Seks eksemplarer finnes i dag med ulik datering. Katalogen inneholdt modellnavn, nummer, pris og ofte størrelse, slik at kunder enkelt kunne bestille glass i København, Christiania eller Drammen.
Utvalget var stort og inkluderte sylteglass, apotekerglass, flasker og buteljer. Hovedvekten lå på stetteglass i tre størrelser: vin, dessertvin og brennevin.
Pokaler
En pokal er et stort stetteglass med lokk og kunstferdig utformet lokk-knapp. Den var et felles drikkekar som sirkulerte blant gjestene, en tradisjon fra renessansen og barokken. Pokaler var populære i det høyere borgerskapet fra tidlig 1700-tall til rundt 1800 og ble ofte bestilt til merkedager som bryllup og dåp. De mest vanlige var velkomstpokaler, brukt for å ønske gjester velkommen.
Bruksglass
Glass har lenge vært et viktig materiale for oppbevaring og servering av væsker. I tillegg til bruksglass som apotekerglass og oppbevaringsflasker, fantes en rekke produkter til borddekking, som sukkerdrysser, smørkopper, kanner til olje og eddik, lysestaker og saltkar. Mange av disse gjenstandene ble først vanlige i Norge på 1700-tallet.
Vindusglass
“Kron glas, Tafel glas og Grønt Ordinair Vindues Glas”
I Weyse-katalogen er det avbildet både grønne flasker (buteljer) og grønne sylteglass i mange forskjellige størrelser og fasonger. Det ble også laget vindusglass på Nøstetangen, både kronglass og tafelglass. Kronglasset ble blåst som et stort fat og skåret opp i ruter etter at det var avkjølt. Midt på skiven ble glasset tykkere og hadde et merke etter puntelen. Denne delen ble kalt gallen. Tafelglass ble fremstilt ved å blåse store sylindre, skjære dem opp på langs og rulle glasset flatt ut på et bord mens det ennå var varmt. Etter hvert ble produksjonen av vindusglass overført til Hurdal og både grøntglass og vindusglass til Aas glasshytte.
Modeller
Produksjonen av stetteglass ved de norske glassverkene utgjorde en mindre del av den totale glassproduksjonen, men de er likevel blant de mest kjente gjenstandene fra denne perioden. Glassene ble laget i ulike størrelser til vin, dessertvin og brennevin.
Mange av modellene var inspirert av tyske tradisjoner, siden de første glassblåserne ved Nøstetangen kom fra Tyskland. Disse glassene hadde ofte balusterformede stetter og detaljerte navn som Perlkelchen og Dantziger Kelchen. Etter 1755, da den engelske glassblåseren James Keith ble ansatt, fikk designet en mer engelsk påvirkning, med slankere stetter og innlagte spiraler av luft eller farget glass.
Spesialglass, som frimurerglass, hadde ekstra solide stetter og fotplater for å tåle skikken med å slå glasset i bordet etter en skål. Gravering var også populært, spesielt monogrammer og dekorative rokokkorammer. Mange glass hadde inngravert vers eller skåltekster, noe som reflekterte 1700-tallets forkjærlighet for seremonier og høytidelige skåler.
Hurdal verk (1755 - 1896)
Hurdal ble et viktig senter for glassproduksjon etter at Nøstetangen glassverk måtte legges ned på grunn av vedmangel. Med rikelig tilgang på ved ble det etablert en produksjon av vindusglass i 1755, og senere ble også produksjonen av vinglass og annet klart glass flyttet hit.
Hurdal videreførte mange av Nøstetangens drikkeglassmodeller, men fokuserte mer på enkle vinglass enn på luksuriøse praktgjenstander. Etter hvert fikk klassisismen innflytelse på designet, noe som førte til enklere former med lavere stett. I tillegg til tradisjonelle vinglass ble det introdusert nye produkter som champagneglass og potpourrikrukker i farget glass.
I 1809 ble drikkeglassproduksjonen flyttet til Gjøvik glassverk, mens Hurdal fortsatte å lage vindusglass og apotekerglass helt fram til 1896.
Gjøvik verk (1807 - 1843)
Gjøvik glassverk ble etablert i 1807 av Caspar Kauffeldt og var i drift frem til 1843. Selv om det var en privat bedrift, var Kauffeldt avhengig av samarbeid med eldre glassverk for å sikre tilgang på råvarer. Mange dyktige glassblåsere flyttet fra Hurdal til Gjøvik, og over tid utviklet stilen seg fra klassisisme til empire.
Vinglass fra Gjøvik var ofte lave og kraftige, noen med firkantet fot. Karafler var en viktig del av produksjonen, og en særegen modell var Ziratflasken, dekorert med glasstråder, bringebær og løvmotiver. Glassverket var også kjent for sine potpourrikrukker i dypblått glass, farget med kobolt fra Blåfarveverket på Modum.
Da Gjøvik glassverk ble nedlagt, ble det en pause i norsk drikkeglassproduksjon frem til 1852, da Hadeland glassverk startet en mer industrialisert produksjon i sitt gamle flaskeverk.
Glass med reparasjoner
På 1700-tallet var glass en kostbar vare. Prisen på et vinglass varierte fra 5 til 20 riksdaler, avhengig av størrelse og om det var laget av krystall eller tysk glass. Til sammenligning tjente en skolemester 28 riksdaler i året, mens en tønne byggmel kostet én riksdaler.
Dersom et glass gikk i stykker, fantes det flere kreative måter å reparere det på. Mange glass fikk nye føtter i sølv eller tre. I dag benyttes spesiallim med to komponenter for å reparere glass, og dersom bruddet er i stetten, kan reparasjonen bli nesten usynlig.
Norsk eller utenlandsk?
Det kan være utfordrende å fastslå alder og opprinnelse for glass. Noen eksemplarer skaper usikkerhet om de er norske eller utenlandske. Gravert dekor kan gi verdifulle indikasjoner – særlig hvis motivene viser til norske forhold, innskriftene er på norsk-dansk, eller stilen samsvarer med kjent norsk produksjon. I tillegg vurderes glassmasse og vekt for å gi en mer presis datering og opprinnelse.
Blått glass
Gjøvik glassverk er særlig kjent for sine blå potpourri-krukker. Potpourri-krukker ble også laget på Nøstetangen fra 1770-årene og på Hurdal. En potpourri-krukke er en krukke med høyt lokk. Den ble fylt med tørkete roseblad og urter. Når lokket ble løftet av, spredte det seg en velluktende duft i rommet.
Aas grønne glasshytte
I 1739 ga Kong Christian VI tillatelse til å utnytte Norges naturressurser, noe som førte til opprettelsen av Nøstetangen glassverk (1741) og Aas grønne glasshytte (1748). Glassproduksjon var ny i Norge, og fagfolk ble hentet fra utlandet.
Produksjonen krevde store mengder ved, noe som skapte konflikt med Sølvverket. Dette førte til at Nøstetangen ble nedlagt i 1777, og produksjonen flyttet til Hurdal. Aas grønne glasshytte ble erstattet av Hadeland Glassverk i 1762.