Gravering og gravører

Graveringen foregår på en graveringsstol; en liten kobbertrinse
eller hjul ble festet i vannrett stilling til en spindel, drevet av et
pedaldrevet hjul, som gravøren tråkker på.
Kobberhjulet blir fuktet med dryppende vann eller parafin.
Han presser glasset mot kobberhjulet, samtidig som han snur
og vender på glasset for å lage de strekene han ønsker.
Ved sliping av glass brukes brede kobberhjul som lager
fasetter på glasset. Både gravering og sliping kunne også
gjøres med hjul drevet av vannkraft.

Gravørmester Heinrich Gottlieb Køhler slik vi kan tenke oss at han så ut. Tegning Hege Vatnaland.
Heinrich Gottleib Köhler
En annen som fikk avgjørende betydning for Nøstetangen, var den tyske gravøren Heinrich Gottlieb Köhler. Han var hoffgravør i København fra 1747 og graverte en rekke pokaler til kongehuset. Men da han lånte en stor pengesum av kong Frederik 5. og ikke klarte å stable på bena verkstedet for sliping og gravering av Nøstetangen-glass, som han hadde lovet, måtte han flytte til Hokksund. Ifølge kontrakten skulle han foruten å utføre gravyr, være sortermester og lage tegninger til oppsatser og lysekroner.
Takket være von Storms korrespondanse som befinner seg i Riksarkivet, er Köhlers liv og virksomhet i Dan- mark-Norge godt kjent. Hans lønn på glassverket skulle være fri bolig og brensel, 200 riksda- ler årlig i fast lønn, pluss ekstra betaling for stykkarbeider. Han bodde på Hokksund i ca. 10 år og var i den tiden det vi i dag ville kalle «kunstnerisk leder» for glassverket. Köhler var først og fremst en usedvanlig dyktig gravør og tegner.
Arbeidene han utførte i København var i den europeiske hoffstilen, det vil si at hans motiver glorifi- serte og forherliget majesteten, oftest ved hjelp av allegorier og allegoriske figurer som uttrykk for majestetens dyder. Etter at Köhler kom til Norge 1756 og avstanden til kongens København var lang, gjennomgikk motivene en total forandring. I siste halvdel av 1700-tallet var det en del mennesker i Norge som tjente usedvanlig gode penger, det var de som handlet med tømmer og trelast. Det var i dette miljøet graverte glass fikk sine kunder. På grunn av nære forbindelser med utlandet var de vel bevandret i europe- iske trender og moter. De var lite interessert i allegorier og kongehyllester og foretrakk langt mer jordnære motiver; bilder av nybygde hus, skip eller næringsvirksomheter de hadde interesser i.
Köhler forlot Nøstetangen omkring 1770 og flyttet til Christiania. Der fort- satte han å gravere vinglass for det rike borgerskapet og han annonserte flere ganger sine tjenester i Norges eneste avis, Norske Intelligenz-Seddeler. En gang i 1780-årene reiste han tilbake til familien i København.
Villas Vinter
Villas Vinter var Heinrich Gott- lieb Köhlers elev i gravørverk- stedet, og den eneste som ved siden av mesteren utførte mer kompliserte arbeider. Han begynte på Nøstetangen i 1754, ble dreng under Köhler i 1756 og svenn på midten av 1760-tallet, men han avanserte aldri til mester. Han graverte of- test etter Köhlers tegninger og stilen er ofte litt stiv og lineær, men svært nøyaktig. Fra 1767 er det Vinter som blir nevnt i Nøstetangen-arkivene, når det er snakk om gravering. Til tross for sitt danske fornavn var Vinter antagelig norsk, muligens fra Hokksund eller Eiker, fordi navnet Winther forekommer der. En eller annen gang i begynnelsen av 1770 - årene har han forlatt Nøstetangen og begynt å arbeide hos sin tidligere kollega Johann Albrecht Becker på Bragernes i Drammen. Han ble flere ganger tilbudt stilling på Hurdal glassverk som sortermester og gravør, men det var trolig uten resultat. Villas Vinter døde på Bragernes i 1803.
Johann Albrecht Becker
Johann Albrecht Becker hadde også arbeidet på Nøstetangen. Han var fullt utlært som gravør, da han ankom fra Sachsen i 1767. Etter 6 år forlot han Nøstetangen og opprettet glass-handel og gravørverksted i Drammen. Storparten av graveringen på norske vinglass på 1700-tallet er utført av Becker eller hans sønner. Det vanligste er eierens initialer i en karakteristisk ramme eller kartusj i rokok- kostil, ofte med en krone på toppen. Det kunne også være to initialer bundet sammen i en dobbelt kartusj, antagelig bestilt til et bryllup eller forlovelse. Johann Gottlob Meer var ansatt i gravørverkstedet fra 1760 til 1767, men han signerte ikke sine arbeider og hans stil er ikke kjent.