Øvre- og Nedre Hoen
Situations Cart over Øvre Hoen – tegning og opmaaling ved Jens Irgens Müller, 11. og 12. September 1783
Skrevet av Nina Hesselberg-Wang bokbindermester, bok og papirkonservator NKF-N
Kartet måler ca. 67 x 120cm. Papiret i kartet er håndlaget, riflet og satt sammen av 6 ark før kartet ble tegnet. Vannmerker i kartpapiret som kun er synlig i gjennomlys, ble avdekket da lerretet kartet var limt opp på ble fjernet. De viser at papiret er laget i perioden 1774 - 1781 ved Øvre/Nedre papirmølle, som lå ved Akerselven i Christiania. Vannmerkemotivet er todelt - hovedmotivet består av den norske riksløven med krone. Eierne av møllen i denne perioden het Andreas Huus og Wilhelm Brochmann. Vi finner deres initialer H & B, samt mengde- og typebetegnelse i motmerket.[1] (Se bilder under).
[1] Fiskaa, Haakon M., Norske papirmøller og deres vannmerker 1695 – 1870, Oslo 1973. Vm 166, s 230 og 335 (tekst og tegning).
Jens Irgens Müller
Om Jens Irgens Müller, vites at han var konstituert som underkonduktør i distriktene rundt Kongsberg under Christopher Hammer, som var generalkonduktør i Akershus stift. Han omtales et par steder som landmåler. Landmålerne på den tiden fikk som regel sin utdannelse ved krigsskolen i København, og ofte fikk de en militær grad, men Jens Irgens Müller står ikke i noen offisersoversikt.[1]
Jens Irgens Müller tegnet flere kart over områder i Modum, Eiker og Lier, bl.a. Gaarden Solberg, der Solberg Spinderi ble etablert, over Hassel jernverk i Modum og over Fossesholm herregård i Øvre Eiker.[2]
Nasjonalbiblioteket i Oslo har et kart over gården Nedre Hoen i Eiker, datert 1784, tegnet av samme karttegner.[3]
[1] Takk til Trude Westby, Forsvarsmuseets bibliotek for disse opplysningene
[2] Takk til Benedicte Gamborg Briså i Nasjonalbibliotekets kartsamling, for disse nyttige opplysningene og
[3] lenke til NBs kart over Nedre Hoen gård som kostnadsfritt kan lastes ned: https://filesender.uninett.no/?s=download&token=2a3ebc60-8f36-437d-b305-5c8b36182e64
Vannmerker i papiret
Hovedmotivet består av den norske riksløven med krone (bilde til venstre). Eierne av møllen i denne perioden het Andreas Huus og Wilhelm Brochmann. I motmerket ser man deres initialer H & B, samt mengde- og typebetegnelse, der N1 står for skrivepapir av prima kvalitet.
Vannmerke nr. 166 (til venstre under)- tegning kopiert fra Fiskaa, Haakon M.,Norske papirmøller og deres vannmerker 1695 – 1870.
Om Nedre Hoen, info fra Benedicte Briså, Nasjonalbibliotekets kartsamling:
Dette kartet ble tegnet mens senere Eidsvoldsmann Christopher Hoen bodde på gården.
Forfatteren Jonas Lie ble født på Hoen i 1833.
I 1834 ble Nordens største gullfunn gjort på Hoen.
Kalles Hoenskatten: https://snl.no/Hoenskatten
Jens Hofgaard på Hoen -en proprietær og hans bruk
Jens Hofgaard var blant Drammens største trelasthandlere gjennom flere tiår. Han eide sager på Ringerike, Modum og Eiker, men valgte å konsentrere virksomheten om Hoenselva i stadig større grad. Han er kjent for å ha bygget den store kjerraten ved Hoensbruket, og det var han som bestilte den berømte «Hoenspokalen» fra Nøstetangen glassverk. Men han sto også bak en omfattende regulering av Hoensvassdraget, blant annet gjennom byggingen av Himsjødammen.
De siste tiårene av 1700-tallet var en gullalder for trelasthandel og sagbruksdrift på Eiker. Det var storhetstiden til «handelspatriciatet», også kalt «plankeadelen». Best kjent er kanskje Jørgen von Cappelen, som bygde Fossesholm Herregård som et minnesmerke over seg selv. En annen av de store trelasthandlerne var Jens Hofgaard, eier av gården Øvre Hoen med underliggende herligheter, deriblant vannrettighetene i Hoenselva. Forgjengere hans hadde også utvidet sagbruksdriften ganske betydelig gjennom å overføre kvantumsbevilgninger fra sager de eide lenger opp i Drammensvassdraget. Men Hofgaard fortsatte denne strategien, og han sørget for tilstrekkelig vannføring gjennom en målbevisst og omfattende regulering av hele vassdraget.
Bilde under viser en rekonstruksjon av kjerraten i Åsa (av tysk Kehrrad, 'vendehjul')
Humle (Humulus lupulus) er en art i hampfamilien (cannabaceae) som vokser vilt over store områder i Norge. Den har dessuten vært dyrket her i landet i mange hundre år. I Norden ble humle brukt til ølbrygging allerede i vikingtiden.
Det skal ha vært munkene som innførte planten i Norge. I middelalderen var ølbrygging en del av husholdningen, og humlegårder var vanlige. Landkommisjonen i 1661 påla alle jordeiere/bønder å dyrke en viss mengde humle. Humle ble brukt til ølbrygging både for å gi ølet god smak, og for å forbedre holdbarheten. Humlen inneholder et bakteriedrepende stoff.
Den er en flerårig slyngende urt som vokser raskt, og blir fort 8-10 meter lang hvert år. Bladene er store og trelappede. Stengelen ru. Den delen av planten som er over jorden visner ned hver høst. Den klatrer ikke selv men må ha noe å slynge seg etter; stokker, vegg eller espalier. Urten er enkjønnet, og ved dyrking av humle fjernes hannblomstene før hunnblomstene blir bestøvet. Hannblomstene vokser i knipper med 5 lysegrønne blomsterblader. Hunnblomstene ser ut som små kongler. Det er disse som brukes i ølbryggingen. Humlekonglene gir bittersmak som balanserer søtsmaken fra maltet, og humlens oljer gir smak og aroma til ølet. Blomstring foregår juli til september avhengig av voksested. Blomstene (humlekonglene) blir tørket før bruk.
Modell oppgangssag
